Siste kanariøy og starten på lang ferd mot nord!

Tilbake i båten og "hverdagslivet" vårt kan vi mimre over gode stunder hjemme i Norge. Det var selvfølgelig veldig hyggelig å se familie og venner igjen. Det er også bra for oss å bli påmint hvor heldige vi er som kan dra på en slik tur. "Hamsterhjul-livet" ligger hjemme å lurer. Men det gjør også lekeplassen i de nydelige fjellene, det magiske lyset, den lange blåtimen og de herlige folkan!   

Tre dager før!

Før vi kan forlate Porte Mogan på Gran Canaria og sette kursen rett vest mot vår siste kanariøy, må det båtfikses. Skipper`n må en tur opp i masta å bytte øvre salingshorn. Heldigvis lar det seg gjøre uten å ta ned masta slik vi måtte sist. Salingshornenen hadde vi tatt med fra Norge i en skibag, som seg hør og bør nå man skal til en kanariøy. 

Og når jobben er gjort kan man kose seg på dekk :) 

Det var karnevalstid i Porte Mogan og ved en ren tilfeldighet snublet vi en ettermiddag inn i barnekarnevalet i byen. Vi spurter tilbake til båten, river med oss en gullkjole og krone. Dette må ha vært verdens raskeste sammenrasking av et kostyme. Samme det, Hanna er spent og glad for å få være prinsesse på karneval. Vi kan også konstatere at 9 av 10 jenter er kledd ut som prinsesser på karneval på en tilfeldig valgt kanariøy. Den 10ende er utkledd som ballerina.

Etter karneval og festivitas var vi klar for å se den mindre kjente kanariøya El Hierro. Det bor kun 15 000 mennesker på øya og det er lite turisme her. Vi synes El Hierro har mye å by på. Øya er kjent som en perle blant dykkere, det er fine tur og sykkelmuligheter på stier med lite folk. Vi la oss til på sørspissen av øya i den lille sjarmerende byen La Restinga. 

Vi tok mange turer til badekulpene i Tacoron like ved La Restinga. Her er det fint å bade, snorkle og varme seg på steinene etterpå. Hanna koste seg veldig her og ville alltid hit når hun fikk velge turmål. Deilig å være badetass og (solbrent) fantorang i syden! 

Det ble ikke så mye sykling som vi hadde hatt lyst til på El Hierro, men vi fikk til en kombinert løpe-sykkeltur med Marianne og Hanna på sykkel og Magnus med løpesko til El Sabinar på vestsiden av øya. Her bærer trærne preg av vinden som feier inn fra øst over El Hierro. 

Magnus tok seg en sykkeltur på toppen av øya. Mulig vi bare var uheldig med været på El Hierro, men hele tiden mens vi var der lå det et tåketeppe over ryggen som går langs toppen av øya. Ikke bare var det kaldt, men sikten var også temmelig dårlig. 

En typisk dag på toppen av El Hierro!

Generelt sett så er været på El Hierro skiftende og det det er flere klimasoner på øya. På sørsiden er det nokså goldt og steinete landskap. Mye sol og varmt mens nordsiden og på toppen av øya har et mer fuktig klima. Her er det også grønne enger og skoger med store furutrær. 

Vi følger mye med på været mens vi er på El Hierro. Vi er på jakt etter et godt værvindu for å starte seilasen hjemover. Generelt sett er det mye nord, nordøstlig vind rundt Kanariøyene og det vil vi helst ikke ha for mye av når vi skal nordover. Så når værvinduet er der er det bare å hive seg rundt. Vi framskynder avgangen med en dag for å slippe unna den kraftige vinden fra øst som det ser ut skal sveipe over Madeira tre-fire dager frem i tid. Selv om vi har gode værmodeller som vi synes treffer bra mesteparten av tiden, så kan vinden endre seg i styrke mye på 3-4 dager. Vi må bare satse å gå. 

Samme dag som vi forlater La Restinga og El Hierro treffer vi på Tromsødama Opal Mariell som er på vei over Atlanterhavet i "Makarell", en 31 fots Viksund Goldfish. 6 uker regner hun med å bruke på turen over. Målet med reisen hennes er Yukon i Alaska, men først skal Atlanterhavet krysses. Puh, for en tøff dame, glad det ikke er oss!  

Opal med mannskapet sitt som skal over Atlanterhavet!

Farvel til Kanariøyene! Selv om det ennå er lenge til vi skal klappe til kai i Tromsø, er det litt vemodig å vite at vi har startet på siste del av den lange reisen. 

Vi passerer Tenerife og Teide

Vi skal seile 330 nm fra El Hierro til Madeira. Været blir slik det var "spådd". Rolig vind ut fra El Hierro før vi får vindstille i ca 1 døgn nord for Tenerife, så "jernseilet" må sveives igang. Vinden tar seg opp det siste døgnet. Nærmere Madeira får vi mange byger. Veldig kjekt med radar på natta i bygevær, når det er mørkt som i en sekk. Vi kan følge med og være forberedt når den treffer oss. 

Vinden tiltar utover natta og de siste timene inn til Madeira blåser det såpass mye at vi er begge til rors. Vi går et skarpt kryss og har jevn vind på over 30 knop (15 m/s) med kraftigere vindkast. Med to rev i storseilet og kutterfokka på dekk går Malik som en drøm. Hun jobber seg gjennom bølgene. Vi har aldri hatt så store bølger på sjøen før. Stadig bryter de og fyller cockpiten med vann. Vi oppdager sågar at luka vår ikke er helt tett når en bølge skyller inn over oss. Men "In Malik we trust!". Det deilig å ikke være engstelig for bølgene når båten fungerer så bra.

Et par timer før vi når Funchal på morrakvisten hører vi over radioen at det er en båt bak oss i trøbbel. Den lille 30-ish fots båten "Fryd" har problemer og skipperen får ikke kontakt med havnemyndighetene i Funchal. Vi oppfatter det slik at han har brukket håndleddet og ikke kan seile, han er alene ombord. Han er bekymret fordi han ikke har nok drivstoff til å komme seg inn til Funchal. Vi får kontakt med havnemyndighetene og får forklart situasjonen. De skal sende ut en båt for å forsøke å taue han inn. 

Det skulle vise seg at skipperen på "Fryd" ikke var skadet, men at riggen var ødelagt og han derfor ikke kunne seile. Han kom inn for egen motor et døgn etter oss. Heldigvis hadde han nok drivstoff til å komme seg helt inn til Funchal. Dette var ikke dagen for å bli tauet i den voldsomme vinden og stor sjø. Han hadde målt opp i 50 knops (25 m/s) vind på natta. 

Vel i havn i Funchal er vi slitne etter en lang natt på sjøen. Hanna sov heller ikke godt der hun lå i loskøya å fulgte med på lysene fra Madeira som kom nærmere og nærmere. Men etter å ha spist diger blå is er humøret på topp.

I marinaen i Funchal ble vi de første 5 dagene liggende utenpå en stor amerikansk katamaran. Ombord var blant annet Elle, 6-åring og super lekekamerat. Hanna jubler for trampoline "i  hagen".  Marianne jubler for at ett av fire havkryss nå er unnagjort. 
Det er herlig å være tilbake på Madeira!

Etter noen dager her fikk vi tragiske nyheter hjemmefra. Pappaen til Hannas bestevenn er omkommet på skitur i fjellet. Det oppleves som uvirkelig. Det er ufattelig trist og vi er dypt rystet. Vi sender gode og varme tanker til våre venner hjemme. Det er ekstra trasig å være så langt borte når slike ting skjer, da vil man jo helst være der.

Vi blir på tragisk vis påminnet om at vi lever på en knivsegg og det kan vippe den ene eller den andre veien før du vet ordet av det. Vi blir også påminnet om hvorfor vi valgte å dra på tur nå og ikke utsette, vente på at Hanna blir eldre, til det passer bedre (det passer jo egentlig aldri...). Vi dro nå fordi vi ikke vet hva livet har i vente for oss. Heldigvis. 

Hanna tenner lys for pappaen til Iver